Gjenferdet på Heimvik gods

Gjenferdet på Heimvik gods

Bokanmeldelse av «Gjenferdet på Heimvik gods» skrevet av Lars Mæhle og illustrert av Thomas Kirkeberg.

Det er skrevet to andre bøker om Siri og Max som ingen av oss har lest, men man kan fint lese denne boka uten å ha lest de andre først.

Siri og Max er et krimteam som løser saker. Boka starter med at det er fest på Heimvik gods for å feire bursdagen til Alf Jardar, han eier godset. Siri og Max er invitert fordi Alf er vennen deres, men også for å avsløre en svindler som har lurt penger fra mange rike folk. Svindleren er også invitert på festen, og nå skal de finne ut av hvem det er. For å lure frem svindleren blant gjestene viser Alf Jardar frem en verdifull gammel krigsskatt, en mekanisk fløytespiller. Akkurat da den blir båret inn blir lyset skrudd av, og statuen blir borte. Rett etter forsvinningen ser husholdersken et gjenferd, og i den retningen gjenferdet forsvinner er det også oljespor etter statuen. Det er flere mistenkte i saken. Alle gjestene i bursdagen og tjenerne kan ha stjålet statuen, men det kan også ha vært gjenferdet.

Boka var ganske kjedelig fordi det skjedde så lite. Siden det er en krim, kunne historien vært spennende, men mye var litt for åpenbart. Da Siri og Max ble stengt inne på loftet skjønte vi med en gang at det kom til å gå bra. Det skjedde så tidlig i boka, at det måtte jo skje mer. Boka kunne jo ikke være ferdig allerede.

Vi likte historien bedre når vi fikk være med på detektivarbeidet, som da Max spionerte på Daniel Underland. Det var spennende å se om han ble oppdaget, og vi fikk på en måte være litt med i handlingen.

Hovedpersonene visste av og til noe vi lesere ikke visste. De fikk spor ikke vi fikk vite noe om, som da Max fikk navnet til den som var med i magikerklubben. Det gjorde historien spennende, og vi fikk lyst til å lese mer for å finne ut av hva Siri og Max visste.

Nesten alle personene i boka hadde en grunn til å stjele statuen, så det hadde vært fint om vi også fikk noen spor til hvem som hadde gjort det. Slutten var litt for overraskende.

Det var bra med bilder i boka. De fikk frem historien, og hjalp oss med å se hvordan ting så ut. Bildene fikk også med personligheten til personene i boka. Vi likte også at alle personene var beskrevet i starten av historien.

Boka var helt grei, men litt kjedelig. Den var lett å lese, og hadde stor skrift. Vi gir den terningkast 3.

Skrevet av Filip, Ida, Nora og Tuva i 6A.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s